Revolusjonært roteloft

Fremtiden er fantastisk

Ida Sofie Søland Jackson og Wilhelm Joys Andersen

Denne artikkelen skrev Wilhelm og jeg sammen tidligere i år og den stod på trykk i siste nummer av Rødt. Etter 140 redigeringer i wikien vår er vi riktig fornøyde med den. Nettutgaven er litt lenger og litt annerledes redigert enn papirutgaven, så jeg anbefaler å lese begge.

I løpet av de siste par tiårene har store kollektiver funnet sammen via Internett, skapt kreative kulturer og bygget fantastiske ting ved hjelp av storstilt dugnadsarbeid. Ser vi spirene til en ny samfunnsform?

I senmiddelalderen vokste de første spirene til det moderne kapitalistiske samfunnet frem som et resultat av nye produksjonsteknikker og nyvinninger innen sjøtransport og kommunikasjon. I løpet av århundrene som fulgte kom teknologiske nyvinninger som muliggjorde industriell produksjon, jernbane, telegraf og et effektivisert jordbruk. Bønder og livegne ble industriarbeidere, og det voksende borgerskapet kappet hodet av konger og adel slik at de selv kunne overta plassen på toppen av samfunnspyramiden. Fantastiske økonomiske og teknologiske fremskritt ble virkelighet, og politiske systemer ble snudd på hodet.
De økonomiske og politiske revolusjonene i denne perioden kom ikke fordi en eller annen lur filosof eller politiker kom opp med en brilliant idé om en samfunnsform som var lurere enn føydalismen. De store endringene skjedde fordi ny teknologi - og dermed nye måter å produsere på - endret måten samfunnet var organisert. I et samfunn der jordbruk og jordeiendom er grunnlaget for alt økonomisk liv, hersker godseiere og adelsfolk. I et samfunn der maskiner, fabrikker og jernbane blir det viktigste, overtar kapitalister og industriherrer tronen.

I dag gjentar denne prosessen seg på et høyere nivå. Kapitalismen er fremdeles det rådende økonomiske system i verden, og vil nok forbli det en god stund til. Men på samme måte som vi i senmiddelalderen kunne se kapitalismens spirer - små lommer av kapitalistisk produksjon, klemt mellom store føydale kongedømmer - kan vi i dag se spirene av det neste økonomiske systemet: Kommunismen.

Kommunisme er økonomi

La oss først oppklare en vanlig misforståelse: Kommunisme er ikke politikk. Kommunismen er heller ikke en fin idé som går ut på at alle må være snille med hverandre, danse og plukke blomster. Kommunisme er noe så kjedelig som et økonomisk system, på samme vis som kapitalismen er det.

I det kapitalistiske økonomiske systemet står kapitalen i sentrum. En kapitalist investerer kapital i en virksomhet, for eksempel spikerproduksjon. Han kjøper maskiner og stål og alt det andre man trenger for å lage spiker. Han ansetter arbeidere som ved hjelp av maskinene han eier omgjør stål til spiker, og betaler dem mindre i lønn enn det han tjener på arbeidet deres. Dermed sitter han igjen med mer penger etter at kapitalens kretsløp har gått sin gang, og disse pengene kan han enten ødsle bort eller, dersom han er lur, investere i ny produksjon på nytt og på nytt for å få kapitalen sin til å vokse ytterligere.

Kommunismen er, ikke uventet, ganske annerledes. Noe du kanskje ikke er klar over er at kommunisme allerede finnes i Norge i dag. Det er ikke det dominerende økonomiske systemet, men det utbredt nok til at vi har et fint, norsk ord for å beskrive denne måten å organisere arbeid på. Ordet er dugnad. Dugnadsarbeid er kommunisme, og kommunisme er dugnadsarbeid. Kommunisme er å gjøre ting sammen for å oppnå felles mål. Vi finner mange eksempler på kommunisme i dagliglivet. Eller dugnad, om du vil.

Vi finner dugnadsarbeid i både syklubber, borettslag, idrettslag, skolekorps, dansebandfestivaler og i frivillige og politiske organisasjoner; kort sagt alle steder der folk arbeider sammen om noe uten å ha profitt som mål. Månefestivalen i Fredrikstad lages av entusiaster som er glad i musikk og bidrar gratis fordi folk har funnet ut at de sammen kan lage noe alle har glede av. Det samme prinsippet ser vi når alle i borettslaget hjelper til med å sette opp huskestativ og sandkasse, og når Bondekvinnelaget lar kakebakingen gå på rundgang fra møte til møte. Dette gjør de ikke fordi de er ideologisk overbeviste dugnadister eller kommunister, men fordi kake er godt og systemet fungerer. Vi har lyst på noe, behov for noe - så lager vi det sammen, så alle kan få.

På samme måte er både Unge Høyre og Rød Ungdom organisert etter kommunistiske prinsipper, selv om Unge Høyre vanligvis ikke engang vil røre kommunismen med en ildtang. Begge er politiske, frivillige organisasjoner der en gruppe mennesker som mener det samme kommer sammen for å samarbeide om felles mål. Det er ikke butikk, det er forsøk på i fellesskap å stille et behov. Unge Høyre er et kollektiv for dem som ønsker lavere skatter for de rike og rasering av velferdsstaten, Rød Ungdom for noe så anerledes som revolusjon og det klasseløse samfunn; likevel er begge kommunistiske i måten de organiserer ting på.
Vi ser dugnadbaserte ordninger både i de nære tingene og i organisasjonslivet. Det finnes også mange eksempler på kommunistiske løsninger innenfor velferdsstaten - både innenfor helsevesen og kulturliv. Når du blir påkjørt av trikken og hentes av ambulansen, er det ingen som spør om du har råd til å betale før de putter deg i bilen. Du får det du har behov for, og gir tilbake til samfunnet i form av skattepenger. Bibliotekene er kommunistiske i den forstand at du kan gå der og låne bøker gratis. Folk som bor i Norge er stort sett enige om at tilgang på litteratur og boklig lærdom er noe alle bør ha, og spleiser på et fin-fint bibliotekvesen. Kommunismen, eller dugnaden, er rundt oss mange steder, men bare som små, begrensede lommer innenfor det dominerende økonomiske systemet - kapitalismen. Dugnaden finnes fordi det er en organisasjonsform som fungerer godt.

Det er langt fra dugnaden i borettslaget til det klasseløse, kommunistiske samfunn, men dugnaden sprer seg. Teknologiske fremskritt endrer måten mennesker produserer det de trenger og hvordan de kommunismerer med hverandre, og dette fører til endringer i de økonomiske og politiske systemene. Vi står i dag ovenfor en rekke teknologiske revolusjoner som gjør dugnadsarbeid - kommunisme - gjennomførbart i langt større skala enn tidligere. Denne artikkelen handler om de teknologiske verktøyene som gjør dette mulig, hvordan forskjellige grupper mennesker arbeider sammen med disse verktøyene for å bygge fantastiske ting, og hvordan kommunismen på mange områder allerede utkonkurrerer og fortrenger kapitalismen.

Digitalt dugnadsarbeid

Alt åndsverk er basert på plagiat og tyveri. Hver eneste åndsarbeider - hver eneste programmerer, forfatter, forsker, musiker, oppfinner, lærer, økonom og journalist - står på skuldrene til giganter. Vi kan støtte oss til mange tusen års nedarvet kunnskap, mange tusen års erfaring. Vi trenger ikke finne opp språket, alfabetet, trykkpressen, dampmaskinen, relativitetsteorien, mikroprosessoren og TCP/IP-protokollen på nytt, men kan oppdage og skape nye ting på på grunnlag av det andre har tenkt ut og skapt før oss.

Det blomstrende intellektuelle liv og de store vitenskapelige, filosofiske og kulturelle fremskritt som ble gjort i de greske bystatene for to og et halvt tusen år siden kom ikke fordi grekerne er forferdelig mye smartere enn oss andre, det har vel enhver sydenturist fått med seg. Fremskrittene kom fordi grekerne hadde verktøy og organisasjoner for storstilt intellektuelt arbeid, og en kultur som satte dette høyt.

De hadde sitt polis, sine forum, sine akademier og allmenninger der frie menn kunne komme sammen for å diskutere seg frem til lure ting. De hadde skrivekunsten tilgjengelig for å spre sitt åndsverk til andre kollektiver, generasjoner, byer og stater. Og de hadde tid og ressurser til å sette sammen storstilte filosofiske systemer, grunnlegge naturvitenskapene og regne ut jordens omkrets, for kvinnene og slavene tok seg jo av alt fysisk arbeid.

Med oppfinnelsen av verdensomspennende nettverk av datamaskiner (Internett, altså) på 60- og 70-tallet og den eksponensielt voksende utbredelsen de fikk på 80- og 90-tallet, har menneskene effektivt skapt en gigantisk allmenning som muliggjør intellektuelt dugnadsarbeid i verdensmålestokk.

Den som har et sørgelig menneskesyn av den typen man finner på den politiske høyresiden, har neppe tro på at tusenvis av mennesker, spredt over hele jorden og adskilt geografisk, språklig, kulturelt og teknologisk - kun i kontakt med hverandre gjennom Internett - kan finne sammen og bygge kompliserte, omfattende systemer, vedlikeholde dem over tid for så å gi dem bort gratis. Likevel er det akkurat det som skjer. Grupper av mennesker verden over har i løpet av de siste par tiårene funnet sammen ved hjelp av internett, skapt kreative kulturer og bygget fantastiske ting. Gjennom dugnadsarbeid lager de programvare i verdensklasse, skriver verdens største leksikon, lager tusenvis av amatørvideoer og distribuerer fotografier, skriver essays om både nyheter og om katten sin, katalogiserer og anmelder bøker, og gjør en mengde andre nyttige og unyttige ting.

Den kommunistiske produksjonsmåten har her sluttet å være en nisjegreie for spesielt interesserte. Selv det amerikanske magasinet Time har fått med seg det, og kåret like gjerne det kollektive "dere" 'som former den digitale fremtiden' til årets person 2006. Internett er i følge Time en historie som handler om ..

.. samfunn og samarbeid i en skala verden aldri tidligere har sett. Den handler om Wikipedia, samlingen av all menneskelig kunnskap. Den handler om folkets eget TV-nettverk YouTube, med millioner av kanaler, og om den virtuelle millionbyen MySpace. Den handler om de mange som river makten fra de få, hjelper hverandre uten betaling og om hvordan disse tingene ikke bare forandrer verden, men også forandrer hvordan verden forandres. (Time Magazine, januar 2007)

Vi vil nå se på tre konkrete eksempler på storskala dugnadsarbeide muliggjort og realisert gjennom internett. Det finnes hundrevis av forskjellige varianter av dette vi kunne analysert, men for å unngå at denne artikkelen blir til en bok vil vi her konsentrere oss om utviklingen av fri programvare, om skrivingen av verdens største leksikon og om fildeling. Vi vil se på både prosessen rundt dugnadsarbeidet og de konkrete resultatene av arbeidet.

Fri programvare

For å forstå hva fri programvare er og hvorfor det er kommunistisk, hipt og kult, må en først forstå et par ting om hvordan programvare funker. Programvare er de delene av datamaskinen din du ikke fysisk kan ta og føle på. Kontorprogrammene dine, for eksempel, er programvare. Det er også nettleseren din eller musikkavspillingsprogrammet ditt. Programvare kan eksistere i form av kildekode, som er det programmererne skriver og mennesker kan lese, og maskinkode, som er den formen datamaskinen vil ha programmet i for å kunne kjøre det. En såkalt kompliator omgjør kildekode til maskinkode.

Dersom en ønsker å endre et program eller finne ut hvordan det fungerer trenger en tilgang til kildekoden. De fleste kapitalistiske programvarebedrifter anser kildekoden sin som en bedriftshemmelighet, og distribuerer programmene sine som maskinkode til sine kunder. Dermed kan kundene verken undersøke hvordan programmet er satt sammen, eller gjøre endringer i det. Som regel er det forbudt for brukere å gi kopier av programmet til andre. Programvare der kildekoden er hemmelig og videre distribusjon er forbudt, kaller vi for "proprietær programvare".

Fri programvare er annerledes. Kildekoden er ikke hemmelig. Den følger med programmet, slik at brukeren kan studere hvordan det er laget, endre det selv, eller betale noen andre andre for å endre det for en. Det er fullstendig lovlig å gi programmet videre, med eller uten egne endringer. Fri programvare utvikles på kommunistisk vis, gjennom dugnadsarbeid der folk fra hele verden arbeider sammen.

Denne typen programvare finnes over alt. Internett er i hovedsak drevet av fri programvare. Den frie vevtjeneren Apache driver flertallet av verdens nettsider (Netcraft, november 2006), blant dem Dagbladet, VG og statsministerens kontor. Sendmail, et fritt epostoverføringsprogram, leverer åtti prosent av verdens epost. Den frie DNS-tjeneren BIND holder orden på de fleste av verdens domenenavn. Fri programvare brukes også på vanlige PCer. Den frie nettleseren Firefox har 16.9% markedsandel i Norge og 39.3% i Finland (XitiMonitor, desember 2006). Det norske prosjektet Skolelinux, som lager en versjon av det frie operativsystemet GNU/Linux utviklet spesielt for skoler, er installert på 200 norske skoler, med 2300 brukere i Kongsvinger og 2800 i Narvik. Det frie operativsystemet GNU/Linux driver også alt fra 60% av verdens 500 raskeste superdatamaskiner (Forbes, mars 2005) til små lommedatamaskiner som Motorolas A1200-telefon.

Verdens største leksikon

"Forestill deg en verden der hver eneste person på kloden har fri tilgang til summen av all menneskelig viten. Det er det vi holder på med.", sier Jimmy Wales (Wikiquotes sitatside for Jimmy Wales), grunnlegger av Wikipedia. Wikipedia er verdens største leksikon, med 5,5 millioner artikler på 174 språk. Leksikonet, som dobles i
størrelse hvert år (Wikipedia-artikkel: "Modelling_Wikipedia's_growth"), er laget ved dugnad. Tre hundre tusen aktive bidragsytere har gjort tilsammen hundre millioner redigeringer, og ti tusen nye artikler påbegynnes daglig. Wikipedia på bokmål har tredve tusen registerte bidragsytere og nitti tusen artikler. Utgaver på nynorsk og samisk finnes også.
Terskelen for deltakelse i prosjektet er svært lav. På hver eneste leksikonartikkel finnes det en "rediger"-lenke som lar hvem som helt redigere en hvilken som helst artikkel. Brukeren kan forbedre og utvide, ødelegge og vandalisere artikkelen som hun vil. Endringene er umiddelbart synlige, men den forrige versjonen av artikkelen forblir i arkivet sammen med loggføring av alle endringer, slik at disse når som helst kan hentes frem- enten av historiske årsaker, eller fordi de siste endringene er dårlige.

Det sies at om en gir et uendelig antall apekatter skrivemaskiner vil de, gitt uendelig tid, skrive Shakespeares samlede verker. Det ser ikke til å være så langt unna sannheten, for om du gir noen hundre tusen Internett-brukere tilgang til å redigere et leksikon som de vil, vil de i løpet av en femårsperiode skape et imponerende bra leksikon.

Utviklingsmodellen er selvsagt ikke feilfri. Vandalisme forekommer hyppig - en kort stund kunne for eksempel den engelske artikkelen om Jens Stoltenberg fortelle at han var leder for "det norske sjimpanse-Apeparti" og dessuten var dømt for pedofili (Dagbladet, 11. november 2005) - men åpenbar vandalisme overlever ikke mer enn få minutter, for alle endringer overvåkes av både roboter og mennesker. Og etter fem år med krangling og redigeringskriger begynner artikler om selv kontroversielle emner å bli gode, balanserte og informative. De største og eldste utgavene - som den engelske og den tyske - har selvsagt størst omfang og best kvalitet, men etterhvert som også mindre språk som norsk får flere lesere og dermed også flere korrekturlesere og bidragsytere blir kvaliteten på artiklene gradvis bedre også her.
Det vitenskapelige magasinet Nature gjorde i 2005 en grundig undersøkelse av henholdsvis Encyclopædia Britannicas og Wikipedias vitenskapelige artikler, og kunne slå fast at de i kvalitet ikke var så langt unna hverandre (selv om Britannica selvsagt var uenig i vurderingen). Forskerne fant i snitt tre feil og mangler i Britannicas artikler og i snitt fire i Wikipedia. (Forskning.no, desember 2005)

Bidragsytere

Men hvordan foregår egentlig dugnadsarbeidet i disse digre, nettbaserte prosjektene?
Det første man trenger til et stort dugnadsprosjekt er tilstrekkelig antall motiverte folk; enten man vil sette sammen verdens største leksikon, en programvare i verdensklasse eller hva som helst annet. Internett er såpass digert at det finnes nok folk til å fylle nesten enhver nisje. Det at noen setter i gang et nyttig og artig prosjekt er ofte nok til at flere brukere og bidragsytere kommer til, og slik begynner snøballen å rulle.

Hvorfor gidder folk å bruke tid på dette her? Nettstedet SourceForge (sourceforge.net), som er hjem til noe over hundre tusen frie programvareprosjekter, har alene en million registrerte brukere. Boston Consulting Group gjennomførte i 2002 en undersøkelse blant et utvalg av disse (Boston Consulting Group, 2002) for å avdekke hva som motiverte de forskjellige bidragsyterne til frie programvare-prosjekter.

I sin analyse deler de bidragsyterne inn i fire grupper. 25% av dem de spurte arbeider med fri programvare fordi de trenger det i sitt daglige arbeid. 29% gjør det fordi det er lærerikt og gøy. 19% har en politiske overbevisning om at fri programvare er bra og de siste 27% klassifiseres som "hobbyister" som behøver forbedret fri programvare til sine hobbyprosjekter. Ifølge den samme undersøkelsen er 30% av de som utvikler fri programvare lønnet i dette arbeidet. Pengene kommer fra bedrifter og offentlige institusjoner som er avhengig av fri programvare, og er villig til å enten la sine ansatte arbeide med forbedringer av denne, eller donere penger til utviklere utenfor for å gjøre samme jobben.

Motivasjonen som ligger bak folks bidrag til Wikipedia sammenfaller i stor grad med Boston Consulting Groups resultater. Folk skriver og bidrar fordi de får noe ut av det selv: Enten når de selv lærer noe nytt, når de irriterer seg over eksisterende feil i leksikonet eller når de liker å skape nyttige ting de selv og andre har bruk for. Leksikonet bærer preg av at folk skriver mest om emner de interesserer seg for. Tekniske og teknologiske temaer - selv de mest sære - er veldokumentert, mens andre fagfelt mangler nesten fullstendig.

Tusen bidragsytere samlet i et virtuelt rom for å bygge nyttige og artige ting er ikke nok i seg selv. For å få alle til å dra i samme retning trenger man organisasjon og verktøy. Organisasjonsformen som i løpet av de siste tiårene har oppstått rundt nettbasert dugnadsarbeid er ikke pønsket utav lure mennesker med klare visjoner om hvordan man skal organisere storstilt, desentralisert produksjon. Det hele har blitt til gjennom prøving og feiling.
Det er en misforståelse at disse kollektivene er idylliske samfunn der alle er enige, konsensus oppnås lett og alle oppfører seg pent. Diskusjonene på prosjektenes epostlister og pratekanaler er lange og ispedd edder og galle. Allikevel er resultatene av arbeidet bra, for de forskjellige dugnadkollektivene har utviklet verktøy og en skapende kultur som samordner alle individuelle bidrag, løser motsetninger og uenigheter og sørger for at denne produksjonsmåten faktisk funker.

Å analysere disse verktøyene, organisasjonene og denne kulturen er ikke bare nyttig for å forstå hvordan de små lommene av kommunistisk økonomi funker i dag, også for å gi oss en idé om hvordan demokrati og produksjon kan foregå i fremtidige sosialistiske og kommunistiske samfunn.

Tekniske verktøy

Det viktigste verktøyet for å få et hvilket som helst nettbasert dugnadsprosjekt til å fungere er ordentlige kommunikasjonskanaler. De fleste prosjekter har egne epostlister eller forum der det meste av diskusjonen foregår. Mange har også pratekanaler, der bidragsyterne i sanntid kan diskutere problemstillinger relevant for prosjektet, eller tilfeldige andre emner. Digre nettverk av nyhetssider, blogger og uavhengige fora brukes også i diskusjonene.

Man holder orden på kjente feil og andre ting som må gjøres i en gitt programvare i særegne systemer hvor konkrete personer blir tildelt oppgaver og ansvar. Status på en gitt oppgave og diskusjon om denne er synlig og tilgjengelig for alle, og det det er slik lett å holde greie på hvilke problemer som må løses, og hvilke som allerede er løst.

Kildekode eller tekst holdes orden på i såkalte "revisjonskontrollsystemer", der alle endringer sjekkes inn av bidragsyterne og loggføres. En kan lett se hvem som har gjort hvilke endringer i hvilke filer, og kan rulle tilbake endringer dersom disse viser seg å være dårlige. Systemet holder orden i bidrag fra tusenvis av forskjellige mennesker.

Alle frie prosjekter, enten det handler om fri programvare eller Wikipedia, gir hvem som helst full tilgang til å hente data fra revisjonskontrollsystemet, videredistribuere og endre disse dataene. Hvilke regler som gjelder for bidrag til de samme prosjektene varierer. På unge og ennå ikke stabile frie programvareprosjekter kan hvem som helst gjøre endringer som umiddelbart blir synlige. Wikipedia opererer etter en lignende modell, selv om de også har måttet lage verktøy for å blokkere omfattende vandalisme. Ved en anledning ble hele den amerikanske kongressen blokkert ute, da folk der kontinuerlig vandaliserte hverandres biografier i leksikonet (Wikipedias egne blokkeringsdiskusjoner).

Linux, som er kjernen i et GNU/Linux-operativsystem, driver millioner av viktige datamaskiner og tjenere og har dermed ikke rom for feil og unøyaktigheter. Derfor har dette prosjektet svært strenge regler for hvilken kildekode som får komme med i de offisielle versjonene. Alle bidrag må godkjennes av en av omkring hundre forskjellige "moduleiere" som har ansvar for en liten del av koden, av en av en håndfull "løytnanter" som har ansvaret for større deler av koden, og, dersom det skulle være nødvendig, av prosjektleder Linus Torvalds.

Lisenser

Et annet nødvendig verktøy for utviklingen av store prosjekter på dugnad, er et juridisk rammeverk. I alle kapitalistiske land gjelder opphavsrettslover som sier at opphavsmannen til eller eieren av et åndsverk (programvare, tekster, fotografier o.l.) har monopol på distribusjon av dette i en gitt periode. Vanligvis brukes dette lovverket for å hindre fri deling av informasjon, men innen fri programvare og relaterte prosjekter er dette fullstendig annerledes.

Copyright snus om til copyleft.

Richard Stallman, grunnlegger av Free Software Foundation, har laget en lisens ved navn GNU General Public License, som i dag brukes av mange tusen frie programvareprosjekter. Lisensen sier at brukeren kan gjøre hva pokker hun vil med programvaren og dens kildekode: kjøre den, studere den, endre den, skrive den ut og henge den opp på veggen, eller dele den med andre. Dette under forutsetning av at hun gir alle andre akkurat de samme rettighetene som hun selv har til produktet. Det betyr at når programvaren distribueres videre, må kildekoden følge med, og hennes egne endringer må også være underlagt GPL-lisensen. Dette sikrer at koden og all videreutvikling av denne forblir fri. En beslektet lisens til bruk på tekst benyttes av Wikipedia, GNU Free Documentation License.

Organisasjon

Et nettbasert dugnadsprosjekt er ikke et strukturløst anarki. De forskjellige prosjektene fremstår som en mellomting mellom opplyst enevelde, teknokrati, demokrati, gjørokrati og meritokrati; med overvekt av de to siste formene. Ethvert prosjekt har en ledelse, eller ihvertfall en prosjektleder. Som oftest er dette initiativtakeren til prosjektet, den som har gitt prosjektet navn og har skrevet det første stykket kildekode. Prosjektlederen kan også være valgt gjennom stemmegivning fra alle bidragsyterne, eller være en som har plukket opp et dødt og forlatt prosjekt for å vekke det til live igjen.

En prosjektleder som har begynt et nytt prosjekt kan praktisere opplyst enevelde og bestemme alt på egenhånd. Men hun kontrollerer bare prosjektets navn og distribusjonen av de offisielle versjonene. Selve kildekoden eller teksten som utgjør produktet er fri, og hvilken som helst annen bidragsyter kan, dersom hun er misfornøyd med hvordan prosjektet ledes, ta denne med seg og starte et nytt, konkurrerende prosjekt. Dette har skjedd mange ganger. Mange av utviklerne av et program som heter Sodipodi brøt ut og laget det konkurrerende Inkscape, emacs forgrenet seg i emacs og xemacs, Wikipedia forgrenet seg til Wikipedia og Citizendium, og så videre. Prosjektlederen forblir dermed diktator kun så lenge alle bidragsyterne er enige med henne i hvordan prosjektet bør utvikles videre. Linus Torvalds sier i et intervju at: "Jeg er mer en gjeter enn en leder, egentlig. Nå kommer alle kjerneprogrammererne til å si 'Han sammenlikner oss med sauer!'. Det er mer som å gjete katter." (Businessweek, august 2004).

Metoder for valg av ledelse varierer fra prosjekt til prosjekt. Noen prosjekter, som vevtjeneren Apache, har formelle, demokratiske institusjoner med konsensus- eller flertallsavgjørelser. Også Wikipedias styre velges gjennom vanlig votering blant bidragsyterne. På andre prosjekter igjen hersker ingen slike formaliteter; kun gjørokrati og meritokrati. Den walisiske programmeren Alan Cox ble utpekt som ansvarlig for nettverkskoden i Linux - ikke av prosjektleder Linus Torvalds - men gjennom en gradvis, ubevisst utvelgelse i kollektivet selv. Han hadde vist seg som en dyktig fyr som gjorde en bra jobb med denne delen av koden, og folk begynte etterhvert å sende endringsforslag direkte til ham framfor til Torvalds.
Det er ikke slik at alle har like mye de skulle ha sagt i diskusjonene og arbeidet med et gitt dugnadsprosjekt. Den enkelte bidragsyter oppnår innflytelse på grunnlag av sine tidligere meritter og bidrag i kollektivet. Alle som følger reglene for diskusjon har rett til å uttale seg på epostlister og i andre fora, men personer som er kjent for langvarige, gode bidrag tillegges langt mer autoritet enn nykommere.

Fildeling

I eksemplene vi har skissert over finner vi både kommunistisk produksjon og kommunistisk distribusjon. Folk arbeider sammen for å skape fantastiske ting. Ikke for å oppnå profitt, men fordi de har bruk for det de skaper og fordi de liker selve arbeidet. En yter etter evne og får etter behov: de som vil og kan programmerer, rapporterer og analyserer feil, skriver leksikonartikler og legger ut bilder. Fruktene av deres arbeid er tilgjengelig for alle.
Vi skal nå se på et eksempel er produksjonen fremdeles er kapitalistisk, men distribusjonen er kommunistisk. Eksempelet er fildeling. Fildeling er, som ordet tilsier, deling av filer satt i system. En fil kan være en sang, en tegnefilm, et fotografi, en oppskrift eller et dataprogram, og filene kan deles lovlig eller ulovlig over Internett. Det finnes en rekke såkalte fildelingsnettverk - eksempelvis Gnutella, DC++ og forskjellige torrent-sider - der enkeltpersoner gjør tilgjengelig sine musikkfiler, videofiler og annen data. Hvem som helst kan deretter laste ned dette. Dette er mulig fordi digitaliseringen gjør det mulig å lage eksakte kopier av en fil, uten direkte kostnader. Den eneste begrensningen er båndbredde - hvor stor overføringskapasiteten er mellom datamaskinene som utveksler filer.

Tradisjonelt sett har forskjellige typer media - musikk, film og liknende - vært distribuert på fysiske CD- og DVD-plater produsert av plate- og filmselskap, og solgt over disk i butikker. Denne distribusjonsprosessen er lang og kostbar. Internett revolusjonerer dette forholdet fullstendig. Selv om det aller meste av musikk, dataspill og filmer fremdels produseres kapitalistisk, distribueres de her kommunistisk, og opphører dermed å være varer i den kapitalistiske økonomien. Den kapitalistiske distribusjonen - som innebærer dyre fysiske plater fulle av kopibeskyttelser og andre digitale og juridiske restriksjoner - konkurrerer her med den kommunistiske frie distribusjonen, og den kommunistiske er fullstendig overlegen.
En platebransje utgått på dato har fullstendig panikk, og påstår at teknologien lager problemer for opphavsrettslovene. Vi er uenige, og sier heller at opphavsrettslovene lager problemer for fri bruk av fantastisk teknologi, og gleder oss stort over at nettet er fullstendig umulig å regulere. Det er vi ikke alene om, britiske forskere har konkludert med at de fleste ikke ser på fildeling som tyveri *( (digi.no, 24. juni 2005)), og at teknologien legger alt til rette for fildelerne.

Kvartærnæringene

Nå skal vi introdusere enda et vanskelig ord her. Det er kvartærnæringene. De tre andre næringene kjenner du kanskje fra før: primærnæringene er de som driver med ting direkte knyttet til naturressursene. Det er jordbruk og fiske og sånn. Sekundærnæringene er gammeldags industri, der man skaper fysiske produkter som biler og TVer. Tertiærnæringene er tjenestesektoren, som omfatter frisøren og søppeltømmeren. Kvartærnæringene er de delene av økonomien er man fremstiller informasjon. Det er forskere, programmere, musikere, journalister og alle de andre som skaper ting som lett lar seg distribuere over Internett.
De forskjellige næringsektorene har dominert samfunnet etter tur. Under de førkapitalistiske jordbruksamfunnet arbeidet nesten alle i primærnæringene. De dyrket jorden og fisket, og hadde knapt noe overskudd av mat. Så kom den industrielle revolusjon og fabrikkene, arbeiderklassen vokste og sekundærnæringene ble de dominerende. I vårt eget århundre ble sekundærnæringene effektivisert så mye at det ble en hel masse arbeidere igjen til tertiærnæringene, som i dag er dominerende. Nå er det kvartærnæringene som vokser i omfang.

Den nye, nettbaserte dugnadøkonomien vi har fortalt om har oppstått rundt den delen av kvartærnæringene som arbeider med datamaskiner. Det er det tre grunner til. Den første er at, i motsetning til vannpistoler og epler, lar informasjon seg dele fritt over Internett. Om du har et dataprogram kan jeg få en kopi av det uten at du mister noe som helst. Tvert imot: jeg kan forbedre programmet, sende det tilbake til deg, og du har positivt tjent på å gi vekk noe. Den andre grunnen er at folk som arbeider med datamaskiner har skapt verktøyene for nettbasert dugnadsarbeid, og dermed kjenner dem bedre enn andre. Den tredje og siste grunnen er at det trengs lite eller ingen fysisk kapital for å lage, teste og distribuere mange typer informasjon. Det har gjort det mulig for denne økonomien å spire allerede nå, under kapitalismen. Kapitalbehovet er grunnen til at det er så få wiki-smelteverk eller frie emballasjefabrikker.
Dugnadøkonomien river fullstendig vekk grunnlaget for den kapitalistiske vareøkonomien. Vi har lært av han skjeggete gamle tyskeren (Karl Marx, altså) at en vares verdi tilsvarer den mengden arbeid som er nedlagt i den. En bil er mer verdt enn en smultring fordi det trengs langt mer arbeid for å bygge den. Når det nå er mulig å lage noe - for eksempel en matoppskrift, et dataprogram eller en sang - én gang for deretter å distribuere den tilnærmet gratis til noen milliarder mennesker, konvergerer disse varenes verdi mot null, og selve varebegrepet blir meningsløst og overflødig. Ikke bare fjerner teknologien en rekke varer fra markedet og gjør dem til felleseie - den gjør også at hvem som helst kan skaffe seg den programvaren, den informasjonen, de kulturproduktene og underholdningen de har lyst på, akkurat når de vil ha dem. Det må jo være et fremskritt.

Last ned en vannpistol

Stadig mindre fysisk menneskelig arbeid er nødvendig for å skape mange av tingene vi trenger, og en stadig større andel av produksjonen går med til å lage tegningene og planene maskinene skal mates med. Disse tegningene og planene lar seg lett distribuere over Internett, som all annen informasjon. Du er allerede istand til å gjøre filene du laster ned om til produkter du tidligere måtte i butikken for å kjøpe. De fleste har både printer og CD/DVD-brenner hjemme - ting som for tyve år siden var dyre industriprodukter, men som du i dag får kastet etter deg for nesten ingenting. Dermed kan også de fleste produsere konkrete, fysiske varer ved hjelp av informasjonen de laster ned fra Internett eller produserer selv. Vi går ikke lenger i butikken for å fremkalle bilder, vi printer dem ut selv. Vi laster ned innholdet til DVD-er og brenner det ut selv.

Kommer utviklingen til å stoppe ved DVD-brenneren og fotoprinteren? Neppe. Vi kan ikke laste ned stoler eller motorsykler fra Internett ennå, men teknologien går i den retningen. Allerede nå eksisterer plastprintere. Disse som skriver ut 3D-figurer i hardplast på grunnlag av digitale 3D-modeller. Med en plastprinter kan du laste ned arbeidstegningene til en vannpistol eller lekebil og printe den ut i din egen stue. Det er kanskje ikke så veldig nyttig, men det visker ut forskjellen på fysiske og ikke-fysiske ting. Også på symaskinfronten har det skjedd mye utvikling. Det lages maskiner til hjemmebruk som både syr, broderer og bytter tråd av seg selv, der du laster ned mønstre og arbeidstegninger direkte inn på maskinen. Dermed "skriver den ut" det du vil ha som broderi (VG, 11. november 2006). Når neste generasjon av denne typen maskiner blir billige nok til at enhver syklubb kan ha en, kan man "laste ned" klær på Internett.

Replikatoren

Hvor langt kan vi trekke disse halv-utopiske fremtidsvisjonene? Science fiction-sjangeren gir oss mange post-kapitalistiske utopier. I Star Trek-universet, noen hundre år inn i fremtiden, finnes det en maskin de kaller replikatoren. Denne setter sammen hva som helst ved hjelp av atomene som trengs. Den kan kan lage akkurat det du ber den om. Både sushi, cornflakes og sjokoladepudding. Velsmakende, næringsrikt og umiddelbart, kun ved å sette sammen atomene sånn som de er i ovennevnte produkt. Den kan lage andre ting enn mat, også. Ønsker du deg en tuba, neglelakk, kjeledress eller sjakkbrett? Dette kan replikatoren konstruere på et øyeblikk.

Teknologien i denne utopien har avskaffet sult, fattigdom og jag etter materielle ting. Den har også avskaffet nesten hele primær- og sekundærnæringen. Om du går en tur i dette fremtidssamfunnet, ser du at jordene er vekk, det samme er gårdene og fjøsene. Disse områdene er nå naturreservater, nasjonalparker og naturterreng. Forurensningen er nærmest avskaffet. Forundret ser du at kjøpesentre enten er revet eller omgjort til museer, teatre og leiligheter, at hele handelsstanden er forsvunnet. Fabrikker er konsertlokaler. Teknologien har avskaffet begrepet vare.

Tilbake står igjen deler av tertiærnæringen og en diger kvartærnæring. Man kan ikke replikere barnepass eller omsorg og helse. Det å samle informasjon, forske og strukturere kunnskap er yrkesgruppen med størst sysselsetting, for man ha mye kunnskap om poteter, stivelse, karbon og hydrogen om man skal få en replikator til å lage raspeball. Siden ingen trenger å bekymre seg for materielle ting er nivået på utdannelse og kunnskap også mye høyere. Folk har mer fritid, lærer seg flere ting, skaper mer og prater mer sammen. Alle som vil drive med noe kunstnerisk eller nyte kunst har tid til å gjøre det, og jobben med omsorgsarbeid deler alle på. Krig og fattigdom er utslettet, det samme er kampen om råstoffene. Kunnskapen er fri. Alle får det de trenger og bidrar med det de kan. Teknologien har muliggjort en kommunistisk utopi.

Virkeligheten kaller

Vi kan dikte og drømme så mye vi vil, men realiteten er at vi befinner oss under kapitalismen, og kun observerer spredte lommer med kommunistisk produksjon og distribusjon. Dugnadssamfunnets nye spirer, som springer ut fra den teknologiske utviklingen, er ikke alene nok til å bringe oss til noe drømmesamfunn. At to økonomiske systemer eksisterer side om side, i konkurranse med hverandre, skaper viktige og vanskelige motsetninger vi må ta stilling til.

Det å livnære seg ved å produsere gratis og ulønnet er en umulighet i et pengesamfunn, der selve grunnprinsippet er at en må selge sin egen arbeidskraft som en vare på et marked for å overleve. "Hva med de stakkars artistene som ikke får betalt?" er ofte hovedinnvendingen man møter mot fildeling, og denne motsetningen er fullstendig reell.

Utviklingen skjerper en motsetning mellom ens interesser som forbruker og ens interesser som arbeider. På den ene siden vil du gjerne ha tilgang på fri programvare og gratis musikk, løsrevet fra kapitalismens vareøkonomi. På den annen side er musikere, programmerere og andre åndsarbeidere avhengige av å få betalt for det de lager. Om programvare og musikk slutter å være varer på et marked, vil også arbeidskraften til programmerere og musikere opphøre å være omsettelige varer, og de vil gå sultne.

Noen klarer å lure systemet. Nettleseren Mozilla Firefox er fri programvare, tilgjengelig for nedlasting gratis, men de som lager nettleseren er lønnet. I 2005 dro de inn 53 millioner dollar - noe av det fra donasjoner, men primært gjennom en avtale de har med søkemotoren Google. For hvert søk som gjøres med Firefox' innebygde søkefelt, mottar nettleserprodusenten et par øre. Det er disse pengene som finansierer produksjonen av den frie nettleseren deres. Det finnes liknende eksempler, men i langt flere tilfeller må folk som skaper åndsverk de gir bort gratis også ha lønnet arbeid ved siden av.

Vi som er for fri, kommunistisk utveksling av informasjon må arbeide for at åndsarbeidere som mister sin plass i den kapitalistiske vareproduksjonen har både en anstendig inntekt og verktøyene de trenger for å fortsette å skape bra greier. En offentlig finansiert kunstnerlønn til musikere, filmskapere, forfattere, programmere, journalister, forskere - og så videre - kan sørge for dette. Skattefritak til kunstnere etter Irlands modell (Taxes Consolidation Act, 1997), slik Elektronisk Forpost Norge har foreslått (efn.no), er også et steg i riktig retning. Likeså med økt offentlig støtte til konkrete forsknings- og programmeringsprosjekter hvor resultatene blir fritt tilgjengelige for allmennheten.

Kapitalens reaksjoner

Dette er ikke den eneste motsetningen bruk av den nye teknologien skaper. Kommunisme er som sand i kapitalismens maskineri, og storkapitalen gjør sitt for å bekjempe det. Mens programmere, hackere, fildelere, pirater og leksikonskribenter gjør sitt beste for å gjøre all verdens informasjon tilgjengelig for all verdens mennesker, prøver storkapitalen innen bransjene som blir rammet sitt ytterste for å forhindre dem.

Jaron Lanier advarer mot den skumle kollektivismen som driver Wikipedia, og stempler prosjektet som noe så fælt som "digital maoisme" (Edge, 2006 ). Det er ikke så langt fra hva vi beskriver i denne artikkelen, men Lanier er tilsynelatende ikke like begeistret som oss for den digitale kommunismen. Microsoft-sjef Steve Ballmer later til å være enig. Da han skulle fortelle om Microsoft og dets konkurrenter til et møte fullt av børsfolk, kunne han påpeke at "Linux er en tøff motstander. (…) Det har de trekkene av kommunismen som folk liker så veldig, veldig godt. Det er gratis." (The Register, juli 2000). Kort sagt; elite, borgerskap og kapital føler seg truet av teknologien, og gjør sitt for å motarbeide den.

Noen av måtene de gjør dette må er rent tekniske. Fremfor å bruke åpne standarder, som gjør at programmer fra mange forskjellige produsenter enkelt kan snakke med hverandre og dermed lar brukerne stå fritt til å velge mellom programmer, låser store programvareselskaper brukernes data inne i hemmlige formater og protokoller. Slik blir brukerne "låst fast" i regnskapssystemer fra en gitt leverandør eller Microsofts dokumenterformater. Det norske moderniseringsdepartementet har de siste årene sett seg lei på dette, og gjennomfører nå tiltak for å sikre bruk av åpne standarder i det offentlige, både for å spare penger og for å sikre alle at innbyggere, uavhengig av programvare, har tilgang til offentlig informasjon. Dette er svært gledelig, og er noe vi må fortsette å arbeide for. Vi bør også arbeide for at det offentlige i større grad tar i bruk fri programvare. Støtte til Skolelinux-prosjektet er ett av mange viktige tiltak som kan gjøres her.

Kommersielle produsenter av programvare, film, musikk og annet åndsverk gjør også sitt for å med såkalte "digitale restriksjonsmekanismer" forhindre kopiering. De legger inn kopisperrer i avspillingsmaskiner og CD-plater, og forsøker på den måten å gjøre det fysisk umulig for deg å dele, kopiere, eller bare hoppe over reklamefilmen på begynnelsen av filmen du har kjøpt.
Mens kapitalistene jobber for å forhindre kopieringen, sitter det tusenvis av mennesker og stikker kjepper i hjulene for dem. Dette er klassekamp på Internett. Jon Johansen, i media kjent som "DVD-Jon", var delaktig i å knekke krypteringen som skulle gjøre det umulig å kopiere DVD-plater. Andre digitale sperrer knekkes på løpende bånd, samtidig som kapitalen prøver å lage sperrene mer og mer kompliserte. De innarbeider sperrer i digitale musikkfiler slik at de bare skal kunne spilles av i bestemte avspillingsprogrammer, og arbeider med å legge kopisperrer i selve maskinvaren i PCen din. Slik kan datamaskinen din, utenfor din kontroll, kjenne igjen kopibeskyttet materiale og nekte deg å kopiere den, selv om du bare ønsker å på lovlig vis ta sikkerhetskopi av data du har kjøpt. Hittil har platebransjen tapt store penger på DRM-teknologi. Kopisperrer har i stor grad skapt større problemer for produktene og produsentene enn for fildelerne de vil ramme.

Folk deler filer fordi teknologien gjør det mulig, og det er den enkleste og mest praktiske måten å skaffe seg tilgang til data på. Kapitalistene kjemper en håpløs kamp mot den teknologiske utviklingen. Skal de være i stand til å håndheve sitt eget forbud mot nedlasting og kopiering, må de enten forby teknologien i sin helhet eller lage en strengt kontrollert politistat.
Det forsøker de selvsagt også å gjøre. Etter de siste endringene i den norske åndsverksloven er fildeling nå forbudt her som i de fleste vestlige land, og det settes inn stadig strengere tiltak for å forhindre piratkopiering. Et eksempel på dette var da svensk politi høsten 2006 gikk til aksjon mot fildelingssiden Pirate Bay, og beslagla hele maskinparken deres. Pirate Bay gjør intet ulovlig etter svensk lov. Juridisk distribuerer de lenker til lovlige og ulovlige filer, ikke kopibeskyttet materiale. Motion Picture Association of America har lenge jobbet med å få siden nedlagt, da den er ulovlig etter amerikansk lov, og via sine lobbygrupper i WTO fikk de presset den svenske justisministeren til å sette i gang politiaksjonen.

Det tok bare tre dager før Pirate Bay var oppe igjen. Som salt i såret for den amerikanske filmindustrien ser det ut til at the Pirate Bay kan vinne rettsaken som fulgte etter politiaksjonen. Likevel er dette et godt eksempel på hvor sterke krefter det er som motarbeider fildeling og enkeltpersoner som laster ned. I mange land har en rekke enkeltpersoner blitt bøtelagt for store summer på grunn av nedlasting og deling av musikk.

Musikk- og filmindustrien vet at de foreløpig ikke vinner kampen på internett, for politiet har annet å gjøre enn å forfølge folk som deler musikk. Derfor har de lenge kjempet for å få myndighet til selv å overvåke og forfølge fildelere og fildelingsnettverk, med mål om å oppnå en slags politimyndighet på nett. Dette er en utvikling vi må stoppe.

Dette kommer samtidig med at opphavsrettslovene i vesten kontinuerlig endres til storkapitalens fordel. Nylig skulle Disneys opphavsrett til de første Mikke Mus-filmene utløpt, om ikke Disney og andre store selskaper sørget for en lovendring i USA som utvidet tiden et åndsverk er kopibeskyttet til sytti år. Det bør ikke overraske noen om det kommer en ny, tilsvarende lovendring når kopiretten til Mikke mus forfaller om nye tyve år.

Ikke nok med at kapitalen ønsker å beholde kontroll over konkret åndsverk. Store selskaper ønsker også å eie stadig flere idéer gjennom patentsystemet. Pantenter på programvare forsøkes innført i Europa. Dette er, fra et teknisk synspunkt, fullstendig meningsløst. Alt åndsverk, spesielt programvare, bygger på plagiat og tyveri. Å tillate enkelte selskaper å eie ofte selvinnlysende idéer, og kreve at programvareutviklere betaler dem penger for å bruke "deres" idéer er døden for innovasjon innen programvareutvikling; spesielt innen fri programvare. Det er umulig å vite om man tilfeldigvis "stjeler" noen andre sin idé. Etter amerikansk lov er patentreglene så strenge at en professor som underviser i programmering ikke har lov til å vise studentene hvordan et kjent program virker. I prinsippet forbyr det deg å vite hvordan redskapet du bruker er skrudd sammen.

Grunnlaget for å kunne ta patent på programvare ligger i TRIPS-avtalen (Agreement on Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights). TRIPS åpner også for enda et fenomen som er meningsløst for alle andre formål enn å gjøre enkelte kapitalister rikere: patent på gener. "Et gen er ikke noe man finner opp, det er noe man oppdager" sier danske Etisk Forskningsråd (Forskningsetikk), og peker på noe viktig med hele denne problematikken. Patenter på gener er patenter på er syntetiske kopier av kjente gener. Dette reiser to problemstillinger. For det første gjør det at man kan tjene store penger på å eie retten til kunnskap som kan redde menneskeliv. For det andre gjør det at færre har innsyn til å forske og undersøke og dermed at færre lure tanker blir tenkt. I tillegg til at store firmaer får muligheten til å kunstig avle frem såkorn som ikke frør seg og patentere AIDS-medisin som millioner behøver for å overleve, legger patenten lokk på videre forsking som ikke direkte tjener patentinnehavers lommebok.

Vi må arbeide for å slå tilbake disse angrepene fra storkapitalen. De siste års endringer i opphavsrettslovgivningen må reverseres. Enhver utvidelse av patentsystemet må hindres - helst bør hele faenskapet avskaffes. Vi må lage bråk når kapitalistene krever rett til politimyndighet og 16-åringer dømmes til fengsel (Dagbladet, 1. januar 2007) for å ha delt filene sine med resten av oss på Internett.

Dugnadsamfunnet

Dette er likevel bare lapping på et system som er modent for historiens skraphaug. Kapitalismen - det økonomiske systemet som en gang var et enormt fremskritt fra føydalsamfunnets åk, og som ledet veien inn i dampalderen og muliggjorde utviklingen av et moderne industrisamfunn - er en møllestein om halsen på produksjon, innovasjon og sosiale og politiske fremskritt i informasjonsalderen. Forskjellige teknologiske epoker krever forskjellige samfunnsformer og økonomiske systemer. Vår tidsalders økonomiske system må bli dugnadsamfunnet, kommunismen.